Jeg gikk ned på fire. Prøvde å gå, det gikk fint.Vi var tre, meg og to kamerater. Jeg løp litt. Jeg så noen, han hadde en diger flaske lim. han gjemte seg bak en planke i et digert hvitt hus, så ut som et spøkelseshus, hadde ingen vindusruter. Jeg løp mot ham, de andre to fulgte etter. Scenen skifter,vi står høyt oppe, og diskuterer en fluktvei. Rommet vi stør i er lite, mine to følgesvenner er der, i tilegg til designeren av øvelsen. Tre lange plater står stilt opp mot åpningen i rommet, hvis du dytter til to av platene vil du kunne hoppe ned til en platting under.

Jeg dytter. De velter sakte men sikkert. Designeren ser litt lei seg ut, "feil" han skal til å si noe før en annen popper hodet inn av døren og avryter ham. "Ikke nå igjen". Designeren lister et arknavn i 3d-programmet og sender oss et psykisk dokument. Vi ser den faktiske rømningsveien. Den går i en firkantet spiral ned hele bygningen. Langs ytterveggene.

Jeg begynner å løpe ned den, en kommer for å stoppe meg, jeg superlimer ham på hendene og de tar fyr. Jeg fortsetter å løpe. Scenen skifter. Jeg er nå nedenfor, under rommet jeg var i tidligere. Ved bakkenivå. Jeg løper så over plenen og etterpå over veien. Asfaltert. Sceneskifte. Jeg står nå nedenfor veien. Det var ti meter ned rett på andre siden av veien, Hele veien ned var asfaltert.

"Det ser ut som en beskyttelsesmur" tenker jeg, ansiktet mitt skifter form, det blir svart og trekkene en anelse større. Det ser ut som om jeg har blitt asfalt i ansiktet. Jeg undersøker asfalten, sniffer den, ser opp, sceneskifte.

Jeg ser en hule i et fjell, et tempel. Åpningen er trekantet med avrundede hjørner. Et område over er malt rødt. Scenskifte. Jeg kommer inn i en garderobe, ser to nakne folk gå overende i akten. Huden deres er transparent, jeg vet at de er lagd av stein. Jeg unskylder meg og går forbi. Jeg skal videre, skjønnhetsprodukter er stilt opp over alt. De har samme fasong som i våre dager, bare at de har den samme fargingen som folkene. Hudfarge men litt transparent.

Jeg kommer inn i bassenget. De bader nakent her husker jeg. En av jentene har hele fronten dekket av hvit plastlignende materiale. "Det er for å hjelpe henne å gå" tenker jeg. Jeg finner de jeg er der for å treffe. Vennene mine. De ler av noe. Vi pratet sammen, de finner frem noe teknologi for å ta opp og vise frem minner. Den ene tar opp noe og gir det til den andre.

Hun putter det til nakken og spiller av minnet. Hun ler. "Kan jeg?" Spør jeg. Nå først skjønner de at noe er rart. Så ringer nokiaen min. "Vent litt, må bare ta den her." Det er en 3510i utrolig hvor de holder. "Hei pappa", "Har du reist i tid nå igjen. Hvor mange dager?", "heh, det er ikke dager, det tusenvis av år pappa", "Der er ting jeg ikke kan fortelle deg, sommerfugl effekten og alt det der", "hæ?", "Hvis jeg drepte en sommerfugl her, kan det hende at den samme sommerfuglen var akkurat det som skulle til for at en laks, eller hva det nå er som spiser sommerfugler akkurat ikke fikk nokk mat. Den dør så i stede for å bli stammfar til en av de største laksefamiliene du noen gang har fanget laks fra. Skjefen din får så ikke smake av premielaksen din." vennene mine ser ut til å ha fått beskjed om å komme et sted.

Jeg avslutter telefonsamtalen. "Vent litt, jeg kan kanskje ikke fortelle dere så mye. Men jeg kan vise dere hvordan jeg kom hit." Jeg tok imot minneviseren. "Det er bare å sette den inn for så å trykke ta opp?" Det var det. Tegnene på maskinen var de samme som vi bruker. Jeg setter enden, som ligner på en minijack. Inn i et smykke jeg har om halsen.

Vennene mine legger plutselig merke til det og en av dem sier "det mener du ikke". "Hun er sjalu" tenker jeg. Jeg trykker på ta opp før jeg gjør som foreslått og setter det inn i nakken og trykker play. Jeg hører en samtale, øynene mine ser sort. Ok, minnet var over. Jeg undersøker smykket og ser at det inneholder fem stener hvorav to av dem inneholder hull, tydligvis for en slik maskin.

Jeg trykker ta opp, og leter frem minnet under veien.

Her slutter drømmen.