Jeg drømte at jeg gikk tur med hunden min i en skog. Så løp vi. Så ble hunden min til Donnie Darko, eller en ung Jake Gyllenhaal. Vi var bestevenner, og vi fant en glødende oransje sump med en gammel bil uti . Jake ble hyper og fascinert over bilen, løp bort til den, og jeg ble med. Vi studerte den i et øyeblikk, men fant ut at den var kjedelig. Så løp han tilbake til land igjen, imens jeg satt fast i den oransje og ekle gjørma. Jeg ropte på hjelp, men han kom ikke tilbake. Det stresset meg, og jeg ble sint. Men jeg kom meg opp på en tykk pinne, og klarte å løpe tilbake på land igjen. Teknikken var at man alltid skulle være i bevegelse, for hvis ikke synker man. Det lærte jeg på det der Japanske Gameshowet på TV3.

Ved siden av gjørma fant vi noen miljøsyndere: et bilhuggeri som dumpet avfallet sitt i sumpen (det forklarte hvorfor gjørma var glødende oransje - det var rust). Vi kastet stein på bilene. Selv om det ikke var så langt å kaste, klarte vi bare å kaste halveis bort mot bilene - vi kastet som noen jenter.

Plutselig kom det to digre typisk søramerikanske bilhuggere ut av en ødelagt bil, og klikka på oss. De begynte å jage oss, og vi løp. De var rett bak oss, og jeg løp i fra Jake. Da fikk jeg dårlig samvittighet, og tok tak i hånda hans og drog han med meg. Men bilhuggerne tok oss igjen, og jeg måtte tenke kjapt. Inspirert av Family Guy*, peket jeg bak dem, og ropte: "Look! A black man," med tanke på om de var rasister. De snudde seg og løp i den retningen. Komisk, men skummelt.

Vi gikk videre under en bro, som det var vei over, og kom til en trebro som ikke var ferdig bygget. Der var det snøet det og det var iskaldt. En trønder satt på kanten av broen og bygget. Av en eller annen grunn, hadde Jake en spade, og slo trønderen bevisstløs. Trønderen var på en måte "en av dem", de onde bilhuggerne. Vi sto på kanten av broen, og kikket på utsikten: hav og land. Landet på andre siden av havet var visst ikke dekket av snø. Været måtte ha vært noe ganske så lokalt.

Plutselig voknet trønderen opp, og dyttet oss ned med spaden vår. "Nå dør jeg," tenkte jeg. Men vi landet på en annen bro. Vi gikk på den, og traff noen ungdommer, som var trøndere. De var snille, og ikke "en av dem". De spurte hvilken skole vi gikk på, men vi svarte ikke. På andre siden av broen var en skole, som de gikk på. Skolen ble til et sykehus da jeg kom nærmere. Da vi kom helt frem, ble det til hjemmet mitt.

Jeg sto i døra, og hunden min bjeffet og stupte på meg (for å hilse, altså). Tantene mine var på besøk. Jeg fortalte dem at jeg hadde vært med Jake Gyllenhaal, om de farlige amerikanerene, og om trønderen, men da jeg snudde meg, var han vekk. "Var DET en hallusinasjon?!" (så typisk Donnie Darko - hallusinasjoner ) Jeg ble lei meg, og følte jeg hadde mistet en venn. Hunden min sluttet å bjeffe, men det var fortsatt mere bjeffing. Det viste seg at vi hadde fått en ny hund - hun var ei tispe, helt lik hunden min, bare med hvit nese. Jeg kikket på merkelappen hennes: "Look at me being cute, rolling around in circles on the floor." Det var en ordentlig søt hund.

I slutten begynte tanten min å fortelle meg om fugler, som ikke var noe interessant. Hun viste meg bilder av noen ukjente fugler jeg aldri hadde sett før, og ba meg om å gjette hvilken fugl det var. Jeg gjettet due og kråke. De hadde røde nebb. Jeg fikk feil.

*Family Guy-inspirasjonen: Brian og Peter kom seg bort fra noen søramerikanere i en episode: "Look! Two men with a different nationality kissing while they're burning the Amiercan flag!" eller noe. Det funket i alle fall.