Jeg satt på en buss sammen med en helg gjeng ungdommer, fordi vi skulle på leir. Av en eller annen grunn, begynte jeg å snakke med han fyren som satt bakerst. Eller så begynte han å snakke med meg? Han var halvveis robot og halvveis menneske. Han levde visst for 90-tallet, ettersom jeg ropte: ”Du lever for 90-tallet!” til han. Han digget det, og det gjorde jeg også. En venn av meg likte ikke at jeg sa det til han. Dessuten hørte hun feil, fordi hun trodde noe annet, eller noe. Hun likte uansett ikke at jeg snakket med fremmede. Jeg følte meg undertrykt.

Da vi kom frem til leiren, som var hjemme ved mitt nabolag, fikk vi skoleuniformer. Han nye vennen min, som sagt var halvveis robot og halvveis menneske, ble utnyttet og mobbet av leirlederne. De forandret han til en fargerik ballong, og jeg var livredd for at han skulle fly i ledningene som henger i lyktestolpene. Han kunne jo bli alvorlig skadet av det, eller i verste fall dø! Jeg tok ballongen, og gikk. Imens jeg holdt ballongen, ville jeg prøve å hoppe med den. Jeg fløy. Noe så veldig også. Fikk høydeskrekk der jeg hang i luften. Igjen ble jeg redd for å havne i ledningene, så jeg bestemte meg for å gå resten. Tryggest det. Imens jeg spaserte med ballongen, kom jeg på at jeg hadde glemt allergimedisinene hjemme. Hvordan kom jeg til å takle det, når jeg var på leir rett ved hjemstedet mitt? Jeg kom til å dø.

Da jeg kom hjem, lekte jeg flasketuten peker på i hagen min med en gjeng venninner. På andre siden av hagen var noen gutter, som gjorde jentene helt ville. Det var visstnok drømmetypene våre som stod der. Vi spionerte på dem en stund, og jeg fikk med meg at bl.a. en ung Jackson Rathbone var der (), og en bassist som jeg la merke til på en konsert forrige uke. Vi bestemte oss for å ha snøballkrig med dem, fordi hagen ble plutselig dekket av snø. Det var gøy.

Etter snøballkrigen, gikk vi inn til drømmekjellerstuen jeg aldri fikk – den var stor, hadde en gammel sofa, en ny og vakker TV og stuen var mørk. Perfekt kjellerstue. Jeg reagerte litt på det; ”Men jeg har da ikke en så fin kjellerstue? Hvorfor har jeg ikke invitert venner hjem hit tidligere?” Istedenfor å ta en gru med RCs, bestemte jeg for at dette var lykkedagen min, og at jeg var kjempeheldig for at foreldrene mine endelig hadde ”forstått” meg, og masse andre dumme tanker. Vi såg på film, og filmkvelden ble til en fest, som igjen ble til en nyttårsfest. Jepp, det var nyttårsaften. Kjellerstuen hadde forresten en peis også, men drit it det. Den sure venninnen min, som ikke likte at jeg snakket med 90-talls robotfyren tidligere, gjorde narr av dansingen min. Jeg gjorde noen MJ-moves, men hun sa at jeg ikke klarte det, og at jeg såg idiotisk ut. Hun irriterte fettet av meg. Heldigvis så gikk hun bort etter å ha plaget meg. Jeg synes ihvertfall at jeg var flink.

Plutselig ble klokken 00:00. Slik som på TV må man kysse noen da. Alle fant seg noen, til og med jeg fant noen – Rathbone. Vi kysset lenge, lenger enn de andre. Folk begynte å gå. Den sure venninnen min ville si ha det til meg, men jeg var opptatt med å kysse. In your face, bitch! Det var tomt i kjellerstuen nå, alle hadde gått bortsatt fra oss to. Vi satte oss i sofaen. Jeg forlot stedet i en form av å våkne. Festen var slutt, uansett. Gjorde meg ingenting. Drømmen min var oppfylt.