Drømmen i natt startet med en bilulykke. Ganske enkelt, så rygget jeg sakte og forsiktig inn i et tre. Dette døde jeg av, og ble til et spøkelse. Jeg fikk en kul nattkjole, slik som de har på skrekkfilmer på creepy jenter med masse sort hår foran fjeset. Jeg frøs heller ikke!

Egentlig var jeg på leir (hva er det med meg og leir?). Jeg gikk bort til en fin uteplass man kunne sitte ute og slappe av. Der var det benker og border laget av stein, plassert under et stort tre. Han hvite og han går Gandalv-fyren satt der og chillet. De smilte til meg: ”Jasså, så du er død,” sa han hvite til meg. Imens jeg satt der, død, tenkte jeg på at jeg hadde vært stygg mot foreldrene mine før jeg døde. Shit, jeg angret. Vennen min, som ble presentert som visdomsfull i drømmen min, kom bort. Hun forklarte de enkle fysiske lovene til meg: jo nærmere jeg kom et individ, jo lettere var det individet å se meg. D.v.s. at jeg ble gjennomsiktig og spøkelsesaktig lenger borte. Dette måtte jeg leke meg med.

Lærere kom bort til meg, hilset på meg; "Jasså, så du er død." Plutselig ble de veldig snille med meg, liksom. Jeg tilgav dem ikke, hvis det var det de var ute etter. (Jeg fikk ufortjent lav karakter i engelsk. Og gymmen var urettferdig i seg selv.)

Lenger borte såg jeg noen slektninger av meg, som jeg omtrent ser en gang i året eller annenhvert år. De hadde en datamaskin som demonstrerte ulykken, og virket veldig frustrerte. ”Hvorfor er de så lei seg?” tenkte jeg, og gikk videre. Tapere.

På en bro var det en fotograf som tok bilder av noen fugler. Det var en sånn bro som fløt å vannet. Utsikten var vakker. Jeg bestemte meg for å holde meg et stykke bak han, slik at han kunne se et gjennomsiktig og bleik jente i creepy nattkjole når han snudde seg Fuglene fløy bort da jeg kom nær dem, slik som i virkeligheten. Fotografen lurte på hvorfor, og såg bak seg. Det tok et lite øyeblikk før han begynte å ta dritmangen bilder av meg, og jeg poserte så fint. Jeg fikk et glimt fra 3. persons vinkel at jeg var ganske gjennomsiktig, og at man nesten bare kunne se bena og hodet.

Plutselig forsvant jeg hjem i kjelleren. Jeg stirret på en gammel kommode, som jeg egentlig aldri har sett før, imens jeg ventet på at broren min skulle vimse forbi. Jeg ville skremme han. Plutselig så kom han ned i trappen:
”Hei er du hjemme?” spurte han glad.
”Ja.” Jeg var delvis gjennomsiktig.
”Er du død?” fortsatt like glad og hyggelig.
”Jepp.”
”Bli med opp, vel!” Så koslig han hadde blitt, da.

Jeg gikk opp i andre etasjen, og rett på badet for å ta meg en dusj. Jeg var virkelig glad for å være død. Det var herlig. Folk var snille mot meg og respekterte meg, og det var gøy å bli fryktet av fotografen. For å ikke snakke om hvor kult det var å være gjennomsiktig!

Da jeg var ferdig, gikk jeg på kjøkkenet for å ta et glass vann. Imens jeg gikk mot stuen, tenkte jeg at jeg ikke ville til helvete. Det stresset meg.
”Gud?” ropte jeg imens jeg kikket opp i taket. Satan vågde jeg ikke å rope på. ”Jesus?” Ikke noe svar. Neivel, så eksisterer ikke de da. Bra at jeg var agnostiker og ikke religiøs da jeg levde. Men jeg måtte fortsatt slutte å banne, i tilfelle. Jeg gikk videre fornøyd og glad.

I stuen satte jeg meg foran dataen og skrev jeg et fantastisk blogginnlegg om hvor herlig det var å være død. Husker det startet noe med: ”Endelig.” Jeg begynte med å forklare ulykken, at jeg ikke kjente smerte, at jeg ikke var redd før døden lenger (nei duh), og om fotografen som var så redd for meg. Deretter hvor fantastisk det var.

Før jeg ble ferdig med blogginnlegget, fikk jeg besøk av en jeg egentlig ikke liker. Vi måtte av en eller annen grunn dusje sammen. Jeg ville ikke ha håret mitt vått, siden jeg nettopp hadde dusjet, men hun sprutet vann på det likevel, og lo. Dæven, for en irriterende jente. Dusjen var forresten ganske trang. Vi falt ut av den et par ganger. Hun lo, og jeg ble bare mer og mer irritert. Etter dusjen, sa hun at jeg hadde små pupper, imens hun satte inn en piercing i lippen sin. Bitchen ødela drømmen min!