Jeg, en eller flere venner (antallet av venner varierte) og noen slektninger (igjen, antall slektninger varierte) var i Stavanger. Vi måtte reise hjem, fordi vi skulle nå premieren på Harry Potter, så vi løp gjennom byen. Jeg kjente meg ikke igjen, og vi pleier ikke å ta båt fra kaien midt i sentrum..

For å få pusten tilbake, gikk vi fort heller. Vi traff på en gammel klassekammerat, som var sammen med en gjeng. Han ropte på meg:
"Hei Silje, si-hei-tilbake!" (typisk han, sånn sær, men bestemt)
"Hallo!" pep jeg.
Venninnen min begynte å le. Hun fniste, som om hun ikke kjente fyren. "Oh my gawd, hvem er han? Ooh!" IRL kjenner hun han bedre enn meg. Jeg lot være å bry meg. Sånne folk skal man bare la vær å smile av, for å få dem til å stoppe.

Vi kom frem til båten. Vi gikk på den før alle bilene var ferdige med å kjøre ut. Dæven, for en bratt vei opp. Det var som å gå i en konstant trapp. Jeg ble nesten spiddet av en sak som lignet på Blodstrupmoen sin bil i Flåklypa på vei opp. Fyren som kontrollerte den gav meg et oppgitt blikk, og rygget den tilbake. Unnskyld for at jeg lever..

Da jeg kom helt til toppen, ble jeg plutselig omringet av seter. Jeg såg den kule tanten min sette seg ned et sted. Av en eller annen grunn, satt jeg meg ikke med henne. Båten ble forandret til en trang buss, og jeg satt på ett av de bakerste setene. Den hadde begynt å kjøre, for lengs. Jeg fant frem iPoden, men klarte ikke å finne riktig sang.

Bussen stoppet. Jeg kikket ut. En annen klassekamerat, som IRL skal bort hele 2. klasse, satt der og ventet på en buss. Han hadde masse bagasje. Jeg hadde virkelig lyst til å prate med han, og håpte på at han skulle komme på. Men nei. En irriterende venn kom på, en som jeg alltid pleide å sitte med på bussen tidligere. Jeg lat som jeg sov, og han gikk forbi. *win*

Alt dette, bare for en Harry Potter-film. Som om vi ikke kunne se den i Stavanger -.-
Vi nådde aldri filmen, fordi jeg voknet