LD Norge

Jeg var med i Scrapheap på et sted med blanding av Ikea, Elkjøp og en lekeforretning. Det var mennesker mot hvitevarer. Hvitevarene var onde, de var designet for å drepe mennesker. De hadde OM NOM NOM-blikk, og farlige våpen, slik som elektrosjokk, skarpe blader som kunne kappe av en arm eller to, og andre mystiske greier. De hadde også hjul, slik at de kunne bevege seg. Selv om de var klossete, var de kjappe.

Jeg var med mitt crush i en heis, som plutselig stoppet. Hva skulle vi gjøre nå...

Jeg satte meg ned, og gravde nedi vesken min for å se om det var noe vi kunne overleve på: en grønn liten sprettball, leppestift () og tamponger. Haha. Vi kom frem til at tampongene ville være bra hvis noen fikk et kutt.

Jeg var ute med en gjeng med folk og gikk nattur ute i snøen på marka. Jeg kikket opp på himmelen, og fant et firkantet hull i skydekket. Der var himmelen morgenblå, og proppfull med store stjerner tett i tett. Stjernene var så store og klare, at det skinte som måneskinn i de glitrende og urørte snøkrystallene på bakken. Veldig vakkert, med andre ord.

Jeg traff en fyr med lyse og herlige krøller i håret. Han var skjønn. Vi skulle bli kjent.
"Hva heter du?"
"etellerannet"
Siden jeg ikke fikk det med meg:
"Hm, men jeg kaller deg bare Krølltopp!" og rufset til håret Merkelig nok, ble han ikke sur.

Nei, det var en godgutt. Kjente jeg ble veldig glad i han da han lo.

Gosh, så ensom jeg er. Jeg drømmer for ofte at jeg får meg venner. D:

FA: I virkeligheten låg jeg på andre siden av sengen. Det gjorde jeg i drømmen også, jeg prøvde og sove. Jeg kikket opp på veggen. En blå boks med bokstaver på hang der. Jeg drømte!

Jeg prøvde å lese hva som stod der. Først stod det noe tull, slik som: "OGNC 4 UT". Siden det var en FA, trodde jeg at jeg kunne skrive det ned i lakenet, slik at jeg hadde det til jeg voknet. Jeg kikket opp igjen, nye ord. Jeg husker dem ikke, men jeg skreiv dem ned i lakenet.

Jeg, en eller flere venner (antallet av venner varierte) og noen slektninger (igjen, antall slektninger varierte) var i Stavanger. Vi måtte reise hjem, fordi vi skulle nå premieren på Harry Potter, så vi løp gjennom byen. Jeg kjente meg ikke igjen, og vi pleier ikke å ta båt fra kaien midt i sentrum..

For å få pusten tilbake, gikk vi fort heller. Vi traff på en gammel klassekammerat, som var sammen med en gjeng. Han ropte på meg:
"Hei Silje, si-hei-tilbake!" (typisk han, sånn sær, men bestemt)
"Hallo!" pep jeg.

NÅ husker jeg hva jeg drømte i natt!

Drømmen i natt startet med en bilulykke. Ganske enkelt, så rygget jeg sakte og forsiktig inn i et tre. Dette døde jeg av, og ble til et spøkelse. Jeg fikk en kul nattkjole, slik som de har på skrekkfilmer på creepy jenter med masse sort hår foran fjeset. Jeg frøs heller ikke!

Jeg satt på en buss sammen med en helg gjeng ungdommer, fordi vi skulle på leir. Av en eller annen grunn, begynte jeg å snakke med han fyren som satt bakerst. Eller så begynte han å snakke med meg? Han var halvveis robot og halvveis menneske. Han levde visst for 90-tallet, ettersom jeg ropte: ”Du lever for 90-tallet!” til han. Han digget det, og det gjorde jeg også. En venn av meg likte ikke at jeg sa det til han. Dessuten hørte hun feil, fordi hun trodde noe annet, eller noe. Hun likte uansett ikke at jeg snakket med fremmede. Jeg følte meg undertrykt.

I natt drømte jeg at politiet kom til huset vårt. Jeg husker ikke hvorfor, men grunnen var ganske god. Imens jeg skulle på skolen (første skoledag, faktisk), lot jeg dem få lov til å lete etter noen bevis på rommet mitt. Jeg gikk ut, men kom på at jeg hadde glemt iPoden min på rommet. Da jeg gikk ned, sto det to politimenn og gravde i en kiste fullt av gamle ting fra barndommen min. De brukte lommelykt, fordi lyset var av. Det såg trossalt litt proffere ut. Jeg skrudde på lyset igjen, og sa: ”Hei hei, ikke la dere forstyrre av meg. Jeg skal bare hente iPoden min” og gikk ut igjen.